Den tyske ubåtkrigen gikk hardt utover nøytrale handelsskip som seilte i krigssonen. Av frykt for å provosere USA forsøkte Tyskland derfor å begrense disse angrepene. I mai 1915 ble passasjerskipet RMS Lusitania, som var på vei fra New York til Liverpool, senket av en tysk ubåt utenfor kysten av Irland. Dette vakte sterke reaksjoner i USA. Flertallet av de mer enn 1000 omkomne passasjerene var briter og kanadiere, men mer enn 100 amerikanere mistet også livet. Året 1917 markerte imidlertid en endring i den tyske strategien da landet erklærte uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar. Dette ble starten på en hensynsløs offensiv mot både nøytrale og allierte handelsfartøyer, og tyskerne oppnådde store resultater.
Med sin overlegenhet på havet gikk de allierte, som britene under Napoleonskrigene, til blokade av motparten. De skaffet seg også etter hvert kontroll over en stor del av den nøytrale skipsfarten, og skillet mellom krigskontrabande og ikke-kontrabande ble gradvis utvisket. De nøytrale land med USA i spissen protesterte og hevdet prinsippet om «havenes frihet». Tyskland på sin side forsøkte å gjennomføre en blokade av Storbritannia ved hjelp av sitt nye ubåtvåpen. I februar 1915 erklærte den tyske regjeringen at farvannet omkring De britiske øyer var å betrakte som krigssone, der også nøytrale skip ville være i fare for angrep fra tyske ubåter. Den tyske erklæringen og senkningen av handelsskip vakte oppsikt og forbitrelse, spesielt i USA.
I løpet av slagets første 20 minutter ble bataljonen revet i stykker. 585 av 700 ble enten drept eller såret. De store tapene ved Somme og en kraftig nedgang i antall frivillige soldater var blant årsakene til at Storbritannia i 1916 innførte allmenn verneplikt. En tilsvarende avgjørelse ble gjort i Canada i 1917. Australia forble det eneste land som kun baserte sin krigsinnsats på frivillighet, selv om det ble avholdt to folkeavstemninger om innføring av verneplikt i løpet av krigen. Også i Tyskland fikk masseslagene en direkte innvirkning på krigføringen. Mot slutten av 1916 gjennomførte den tyske militære ledelse en endring av sin strategi basert på erfaringene fra kampene på vestfronten i 1915 og 1916. For dem var det åpenbart at det å holde frontlinjen for enhver pris hadde medført store tap. Dernest hadde de sett hvor ødeleggende et konsentrert artilleriangrep kunne være og hvor lett det kunne føre til at fienden brøt gjennom fronten.
Mens kampene på den europeiske østfronten var preget av stor bevegelighet, utviklet krigen i vest seg raskt til en stillingskrig. Allerede i løpet av krigens første år ble provisoriske skyttergraver bygget langs fronten, og etter hvert strakk de seg fra Den engelske kanal til den sveitsiske grensen. Det var først etter USAs inntreden i krigen at de allierte kunne gjennomføre en serie vellykkede offensiver sommeren og høsten 1918.
Dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn var etnisk og kulturelt mangfoldig. Fremveksten av nasjonalisme og nasjonalistiske bevegelser med uavhengighetskrav, særlig blant de slaviske folkegruppene, førte til at myndighetene følte seg truet. Denne veksten i nasjonalistbevegelser medførte også et anspent forhold til flere nabostater som Serbia, Italia og Romania. Forholdet mellom Østerrike-Ungarn og alliansepartner Italia var i hele perioden ytterst anstrengt da sistnevnte gjorde krav på italiensk-befolkede områder i blant annet Tirol og Istria (se irredentisme).
Statistikk - FN-sambandet
Til tross for den tyske ubåtkrigen og enkelte trefninger var krigføringen på havet begrenset. Den eneste større flåtekonfrontasjon fant sted i 1916 da den tyske høysjøflåten gikk ut fra Kiel og støtte sammen med store britiske sjøstridskrefter i det som har blitt kalt for Jyllandsslaget. Revolusjonsåret og USAs inntreden i krigen USAs president Woodrow Wilson taler til kongressen 3. februar 1917 og erklærer at landet bryter de diplomatiske forbindelsene med Tyskland.
Tyskland fryktet at landet kunne bli tvunget til å utkjempe en tofrontskrig, og den tyske militære strategi var basert på en offensiv først mot Frankrike, så mot Russland. Tanken var å kunne dra fordeler av de indre linjer i Tyskland ved å utnytte jernbanenettet til hurtige troppeoverføringer mellom vest og øst. Den såkalte Schlieffenplanen gikk ut på at hovedtyngden av den tyske militærmakt først skulle settes inn for å beseire Frankrike.
Første verdenskrig førte med seg vidtrekkende politiske, økonomiske og kulturelle konsekvenser for både Europa og resten av verden. De fire keiserdømmene Russland, Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket kollapset til dels som en konsekvens av krigen. I kjølvannet av krigen ble et knippe nye stater etablert samtidig som nye nasjonale og etniske konflikter, revolusjoner og kriger oppstod i både Europa og rundt om i verden.
Datoen er antatt å være 1. juli 1916, den første dagen ved Somme, og enheten er muligens 1. bataljon Royal Irish Rifles (25. Brigade, 8. divisjon). I Europa gravde millionhærene seg ned, og frontene ble kjennetegnet av milevis med skyttergraver. I starten av krigen hadde defensive våpen som maskingevær overtaket da angrepsvåpen som artilleri ennå manglet gjennombruddskraft til å bryte gjennom forsvarstillinger. Andre nyvinninger som fly og stridsvogner ble i krigens første år kun brukt med begrenset fremgang. Dette skulle endre seg i løpet av krigens gang, og fra et militært perspektiv kan krigen i 1914 og 1918 ansees som to veldig ulike kriger.
1940–1945: andre verdenskrig - Norgeshistorie
Tall og data fra kraftsystemet - Statnett
Frankrikes stadig voksende kolonirike i Afrika og deler av Asia mot slutten av 1800-tallet førte til flere konflikter med Storbritannia. De to stormaktene var nær ved å havne i krig med hverandre en rekke ganger. Etter Fashoda-konflikten i 1898 klarte man imidlertid å komme frem til en viss enighet, og en avtale mellom de to landene ble undertegnet i 1904. Denne entente cordiale («hjertelig forståelse») var i utgangspunktet ingen militærallianse, men var tenkt å løse en rekke konflikter knyttet til de to staters kolonier i Afrika.
Den nye tyske strategien gikk ut på å etablere løsere forsvarsformasjoner. Samtidig satset man på å videreutvikle generalstabssjef von Falkenhayns strategi med å bygge ut de tyske forsvarslinjene i dybden. Dermed var det ikke lenger én linje som holdt fronten, men et nettverk av forsvarslinjer. For å oppnå dette siste innså den tyske ledelsen at man ble nødt til å bygge en serie forsterkede forsvarsposisjoner langs frontlinjen i vest. De fem posisjonene var Flandernstellung, som gikk fra den belgiske kysten til Passendale; Wotanstellung, som forsvarte Lille; Siegfriedstellung, som gikk sørover fra Arras; Hundingstellung, som lå nordøst for Verdun; og til sist Michelstellung, som skulle beskytte området sørøst for Verdun. De allierte soldatene kalte alle disse forsvarsstillingene for Hindenburglinjen, oppkalt etter den tyske øverstkommanderende feltmarskalk Paul von Hindenburg som hadde avløst von Falkenhayn.
Samtidig grep de europeiske militærledelser inn i den politiske beslutningsprosessen og krevde full militær mobilisering. Russland ga sin støtte til Serbia, og tsar Nikolaj 2 beordret mobilisering. Da russerne ikke imøtekom en tysk anmodning om å stoppe mobiliseringen, begynte Tyskland sine krigsforberedelser. 1. august erklærte Tyskland Russland krig. To dager senere, 3. august, erklærte de krig mot Frankrike, som hadde støttet sin alliansepartner Russland under hele krisen. Storbritannia var formelt ikke tilknyttet noen av alliansesystemene og søkte lenge en fredelig løsning. Den britiske regjering og opinion var delt i synet på krig, men situasjonen endret seg da tyskerne under gjennomføringen av sitt angrep på Frankrike, Schlieffenplanen, også krenket Belgias nøytralitet.
Oddsen | Norsk Tipping
Tyskland - Norge • VG Live
Samme år ble Bosnia-Hercegovina annektert av Østerrike-Ungarn. Annekteringen førte til store protester fra serberne, og en internasjonal krise Bildet er en illustrasjon fra det franske magasinet Le Petit Journal, og viser hvordan keiser Franz Joseph (til venstre) river til seg Bosnia-Hercegovina, og den bulgarske fyrsten Ferdinand (i midten) erklærer seg som konge av et uavhengig Bulgaria, mens den osmanske sultanen Abdul Hamid står og ser på mens han mister store deler av riket sitt. I årene før 1914 var det flere konfrontasjoner mellom medlemmer av de to alliansene både i Afrika (Marokkokrisene i 1905 og 1911) og på Balkan (striden om Bosnia og Hercegovina i 1908 og de to Balkankrigene i 1912–1913).
I februar 1917 senket de cirka 500 000 tonn, i mars mellom 500 000 og 600 000 tonn og i april over 800 000 tonn. Forsyningene av krigsviktige varer til Storbritannia sank betraktelig, og det så ut som Tyskland ikke var langt unna å tvinge sin motstander i kne. De allierte igangsatte imidlertid mottiltak i form av miner og konvoiering av handelsfartøyene, og tapstallene gikk ned. Men nøytrale land, som blant annet Norge, fortsatte å lide store tap (se Norge under første verdenskrig).
Forholdet mellom de to statene ble ikke bedre av at serbiske myndigheter i hemmelighet støttet bosnisk-serbiske grupper i Bosnia, som var kontrollert av Østerrike-Ungarn. I Østerrike-Ungarn var det derfor stadig flere, særlig blant de militære, som mente at man måtte ta et oppgjør med Serbia. Etter å ha vært unnvikende under Balkankrigen i 1913, var Russland fast bestemt på å støtte Serbia dersom landet kom i krig med Østerrike-Ungarn. Et eventuelt serbisk nederlag ville utradere russisk innflytelse på Balkan, og dessuten krevde den russiske opinionen at man måtte støtte sine slaviske blodsbrødre. Frankrike på sin side ga store lån til Serbia og Russland, og lovet underhånden fransk støtte til russerne dersom de kom i krig med Østerrike-Ungarn.
(((STREAMING###))) Tyskland mot Norge på live 23/01/2023
Undervisningsopplegg: Angrepet på Norge 1940